Epistemologi - læren om kunnskap

Symboler
Et symbol er noe som avgrenser noe annet, som f.eks. ordet «sol» eller tegning av en sol som begge henviser til det samme. Tenkning betyr å bevisst behandle symboler ved hjelp av forestillinger. Vanligvis tenker en med symboler i det språket en kommuniserer med, eller en bruker symboler som på en enkel måte avbilder de tingene en tenker på. Ordet ”stjerne” refererer akkurat til det samme som tegningen av en stjerne, men det er veldig upraktisk om en skulle tegne alle symboler, og umulig å tegne ting som ikke kan observeres.

Fornuften
Fornuften er den egenskapen som gjør en i stand til å tenke, og brukes først og fremst til å identifisere ting (finne ut hva ting er), og integrere (sette sammen) dette med annen kunnskap uten at det blir selvmotsigende. Å være rasjonell betyr å tenke fornuftig i denne filosofi.

• En prosess er noe en ting gjør, dvs. aktuell generering (påvirk-ning, endring, produsering).
• En funksjon er noe en ting kan gjøre (potensiell generering).
• Et objekt er en avgrensing av aktuelle ting, f.eks. et eple som eksisterer på et gitt tidspunkt i akkurat den tilstanden det er i da (med posisjoner til alle partikler).
• En mengde er en avgrensing av aktuelle eller potensielle/mulige ting. Disse trenger ikke nødvendigvis å eksistere på et tidspunkt som objekter, men om de hadde gjort det ville de ha passet inn i avgrensingen. F.eks. mennesket er en mengde som er en avgrensning av alle mulige tilstander til mennesker, ikke bare tilstandene på et gitt tidspunkt (dvs. objekter), men alle i fortiden og alle mulige i fremtiden. Mengde er derfor en langt videre avgrensning enn objekt. Ordet objekt brukes ofte feilaktig som synonym til mengde.
• En abstraksjon er en avgrensning essensielle likheter som eksisterer for flere ting, men i forskjellig grad (den spesifikke grad ignoreres). Med essensielt menes noe som forklarer mest mulig av de øvrige egenskapene. Selv om alle personer har evnen til å le er ikke dette en essensiell egenskap, fordi det er en død ende uten at en kan trekke flere slutninger. Evnen til å tenke er derimot en essensiell egenskap som sier en veldig mye, f.eks. at en kan diskutere, skrive bøker, skape alt fra materielle ting til å skrive filosofiske teorier.
• Et begrep er en avgrensing av alle mulige ting med samme abstraksjon. Et begrep er altså en type mengde, fordi en avgrenser muligheter. Det har vært vanlig i filosofihistorien å feilaktig blande sammen ordet begrep med ordet abstraksjon, slik at ”bregrepet” da ikke inneholder mer enn abstraksjonen og er totalt ubrukelig. Uten begreper er det umulig å trekke slutninger om hvordan virkeligheten faktisk er, fordi det krever at en identifiserer essensielle egenskaper som en kan trekke konklusjoner av.
• En definisjon er å sette et ord til å symbolisere og dermed avgrense en mengde. Når en definisjon avgrenser et begrep kalles det en realdefinisjon. Mer eller mindre tilfeldige mengder (også kalt «flytende abstraksjoner» fordi det de avgrenser er så tåkete) avgrenses med nominaldefinisjoner. Realdefinisjoner er de eneste som kan brukes til å trekke konklusjoner om eksisterende ting, fordi de er de eneste som identifiserer essensielle egenskaper til disse.

Ord som f.eks. sjel, ånd, Gud og intelligens brukes om forskjellige ting helt avhengig av hvem som bruker de. Det er irrelevant for en diskusjon hva en definerer ordene som bare en gjør klart hva en har definert dem som, fordi definisjoner er bare ordforklaringer. Vet en ikke hva ordene en bruker refererer til, er en bare en talemaskin som ikke forstår innholdet i talen. Enkle abstraksjoner kan en finne definisjonen til i f.eks. leksikon (ordbøker viser vanligvis bare hvordan ordet brukes i praksis), mens grunnleggende kompliserte abstraksjoner som i filosofi finner en sjelden noen realdefinisjoner til. Det er vanligvis utelukkende ubrukelige nominalistisk sirkeldefinerte ord, der definisjonen inneholder ord som er definert ut fra det ordet en skal definere.

Personers evner kan være forskjellig avhengig av hva som skal behandles. Selv om en har matematiske evner betyr ikke det at en har evnen til å tenke logisk når det ikke er snakk om matematiske problemer. Ordet «intelligens» med realdefinisjon kan være evnen til å tenke logisk. Med nominaldefinisjon kan ordet i tillegg defineres f.eks. som evnen til å forstå andres følelser (som egentlig bare betyr kunnskap om andres følelser i en gitt kultur og måles med EQ - emosjonell kvotient) + evnen til å løse gitte matematiske oppgaver (måles med IQ) + grammatiske kunnskaper om riktig setningsoppbygning i et gitt språk osv. Dermed kan en ikke trekke noen slutninger etter å vite at en person er «intelligent», fordi en må først avgjøre hvordan ordet skal tolkes i den aktuelle sammenheng, for deretter å finne ut som denne tolkingen er realdefinert. Hvis den inneholder nominalistiske ord må en gjenta hele prosedyren. Kommer en aldri fram til realdefinerte ord finner en aldri noe essensielt som en kan trekke slutninger av, og dermed blir det hele meningsløst ordspill uten kontakt med virkeligheten. Nominaldefinisjoner er nesten ubrukelige i logisk filosofi, og en diskusjon om filosofi må bygge på realdefinisjoner fordi filosofi krever presisjon, integrasjon og identifisering av essensielle egenskaper som en kan trekke slutninger av. Det faktum at IQ og intelligens feilaktig utgis som realdefinisjon på en essensiell egenskap selv om det bare er flere forskjellige tilfeldige evner eller kunnskap som ligger til grunn for det, viser at nominalismen i praksis fører til at en totalt mister kontakt med virkeligheten. Nominalisme er for dårer som kan finne på å definere lyd både som den bevisste oppfattelsen en har av det (f.eks. som musikk) + trykkbølger i luften, og så trekke konklusjonen at musikk finnes uten noe bevisst som kan oppfatte det som bølger. Dette er klassiske feilslutninger.

Realdefinisjonen til ordet «størrelse» er hvor mye det finnes av noe, f.eks. 2 meter, 1 kilo, 10 liter. En negativ størrelse ville bety at det kan finnes negative metere, negative kiloer, negative litere og negative kvanta av et objekt. Dette er totalt meningsløst, fordi en meter kan angi avstand mellom to punkter. Negativ avstand her måtte tolkes som avstand med retning i beste fall. Men ingen avstander har retning i seg selv. Ingen kan finne negative kilo, for da ville det være lurt å fylle sekken full med dem. Hvis en låner 1000 kroner av noen - har en da 1000 negative kroner som andre eier? En negativ tusenlapp finnes ikke. 1000 kroner her betyr ikke at en har 1000 negative kroner, men at en skylder noen 1000 kroner.

Realdefinisjonen til ordet «tall» er symbol for størrelse. Et symbol her kan være hva som helst som avgrenser størrelser. Et to-tall som på et tidspunkt er skrevet ned på et papir er et symbol, og et av de mulige objekter som ordet «tall» avgrenser (refererer til). De som hevder at et tall ikke er et symbol bruker enten nominaldefinisjonen til tall eller gjør den klassiske feilen å blande sammen ord og begreper. Nominaldefinisjonen til tall inkluderer blant annet også hva en skal gjøre med tallet som å trekke fra eller legge til, retning osv. Problemet her er at tall brukes vanligvis som symbol for størrelser, og hvis en ikke har begrep for dette fordi en ikke anvender realdefinisjoner kan en lett trekke den slutning at det finnes negative størrelser fordi det finnes negative tall etter nominaldefinisjonen. Dette er en grov feil der nominaldefinisjoner utgis for å være realdefinisjoner. Realdefinisjonen av tall klargjør dette presist med å si at et tall ikke kan være negativt. Dermed kan en aldri gå i den fellen å tro at størrelser kan være negative heller, hvilket enkelte gjør som bruker nominaldefinisjonen til tall. En nominalist kan tro at negative størrelser finnes fordi en skriver slikt som -1000 kroner, som egentlig skal tolkes som «skylder 1000 kroner».

I matematikk kan en utmerket bruke realdefinisjonen av tall, og dette bør brukes fordi matematikk er så grunnleggende at presisjon bør kreves. 5 - 10 = -5 leses som «differansen mellom 5 og 10 og om en skal trekke fra eller legge til dette = det samme som å trekke fra 5» Altså kan en regne med «-5» uten å bruke negative tall. Absoluttverdien til -5 betyr ganske enkelt tallet i utrykket «-5» og ikke hvor stort et negativt tall er.

Logikk
Ordet logikk er et av verdens mest misbrukte ord og taes ofte til inntekt for tro, religiøs fanatisme og annet som ikke har noe som helst med dette å gjøre. Definisjonen til logikk ble først formulert av Aristoteles som grunnla dette faget. Aksistensialismen har en mye klarere formulering enn Aristoteles sin, men betyr det samme.

• Logikk er prinsipper for å tenke i overensstemmelse med grunnprinsippet om at en ting er det en ting er, selvmotsigelser er umulig, eller presist skrevet: A er lik A. Induktiv logikk er prinsipper for hva som sannsynlig er i overensstemmelse med A er lik A, mens deduktiv logikk er prinsipper for hva som 100% sikkert er i overensstemmelse med A er lik A. Induktiv logikk forutsetter en teori som ikke er deduktivt motbevist og som skal forklare noe, samt vurderinger av sannsynligheter for og imot at den er sann eller usann. En logisk slutning er en slutning som er i overensstemmelse med logikkens prinsipper.
• Sannhet er utsagn som er i overensstemmelse med logikkens grunnleggende prinsipp om at A er lik A.
• Bevis er logisk slutning for å avgjøre om noe er (evt. sannsynlig) sant eller usant.
• Viten er kunnskap som er bevist.
• Begrunnelse er årsaksforklaring eller bevis. Ordet er tvetydig.
• Riktighet betyr i overensstemmelse med en gitt referanse (noe en sammenlikner med). Dette kan f.eks. være logikkens, vitenskapens, eller religionens prinsipper.

Ta et gitt eple E1. E1 er et begrep (dvs. en mengde som er en avgrensning av alle mulige tilstander til E1) og ikke et objekt (som bare er en avgrensning av en enkel tilstand), om en da ikke eksplisitt sier at det dreier seg om et objekt på et gitt tidspunkt. Det er tross alt meningen at en skal snakke om samme eple E1 selv om f.eks. fargen endrer seg. Et objekt til begrepet E1 kan en kalle E1t, der t varierer med tidspunktet. For hvert nytt tidspunkt får en nytt objekt (endret partikkelstruktur), men det er fortsatt samme begrep E1 fordi denne er definert uavhengig av f.eks. fargeendringer. Mange personer blander objekter med mengder, og trekker slutningen at fordi det er samme eple E1 på flere forskjellige tidspunkter er også objektene som er en del av begrepet E1 (dvs. alle aktuelle tilstander til E1 på hvert enkelt tidspunkt) hele tiden de samme. Hvis C er en mengde som er en avgrensning av mange mulige tilstander, A er et objekt på tidspunkt 1, og B er et objekt på tidspunkt 2, er A ulik B, selv om både A og B er del av C. Å påstå at A er lik B siden begge er i C er å gjøre en logisk feil. Dette har faktisk vært et stort filosofisk problem gjennom tidene der en har stilt seg spørsmålet om hvordan det kan ha seg at en snakker om samme menneske, når dette vitterlig endrer seg hele tiden både fysisk og psykisk. Det er samme begrep, f.eks. ‘Lise’ som er en avgrensning av alle mulige tilstander til dette mennesket, mens objektene, dvs. alle tilstander til ‘Lise’ på hvert enkelt tidspunkt ikke er de samme.

Sammenblanding av de to tolkningene av ordet «er» illustreres under med eksemplet hvor den feilaktige konklusjonen er at Nille er en sten;

«=» betyr «settes lik». Sett A = Nille, B = En sten, og C = flyveudyktig:
 

(Nille) er (flyveudyktig) (En sten) er (flyveudyktig) --------------------------- (Nille) er (en sten)

A er C   B er C   ------   A er B

Her settes A = objektet E1-1 på tidspunkt 1, B = objektet E1-2 på tidspunkt 2, og C = begrepet E1:
 

E1-1 er E1 E1-2 er E1 ------------ E1-1 er E1-2

A er C   B er C   ------   A er B

Den siste konklusjonen betyr at E1-1 er samme objekt som E1-2. Dette er nøyaktig like logisk som at Nille er en sten. Hvilken feil er gjort her? «er» over betyr ikke «er lik», men «er en del av». Den riktige tolkningen av «er» blir slik at eplet E1 er en avgrensning av forskjellige objekter som har samme essensielle likheter, dog i forskjellig grad. De som hevder at en kan observere at objekter forflytter seg, vet ikke forskjellen på objekter og mengder. Hvis en mener det er samme objekt på to forskjellige tidspunkter, må en nødvendigvis trekke den feilaktige slutningen at objektet har forflyttet seg. Objektforflytning er ikke det samme som mengdeforflytning. Førstnevnte betyr at det er samme objekter på to forskjellige tidspunkter, men ulik posisjon. Sistnevnte betyr at nye objekter som del av samme mengde har erstattet de gamle. I metafysikken vises det at det finnes logiske forklaringer uten at objektforflytning trenger å eksistere.

Slutningene «steiner kan ikke fly», «når det regner blir en våt om en er lenge utenfor uten beskyttelse» osv. er induktive slutninger. Selv om en har blitt våt i nevnte tilfelle hver eneste gang det har regnet, og en kan forklare hvorfor, er det ikke 100% sikkert at en blir våt hver gang i frem-tiden. Det kan tenkes at ingen regndråper treffer en, men sannsynligheten er så stor at en kan trekke konklusjonen at en blir våt. En deduktiv slutning er derimot helt sikker ut fra en gitt forutsetning. Hvis A er lik C og B er lik C medfører det bokstavelig talt 100% sikkert at A er lik B. Matematikken er et deduktivt system, og årsaken til at den har overlevd i tusenvis av år er at dens slutninger er helt sikre.

I et logisk språk bruker en ikke ordet «er», men egne symboler (f.eks. ’==’) for «er lik» eller «er en avgrensning av det samme», mens andre symboler brukes for «er en del av». Merk at «A» betyr symbolet A, mens A betyr den tingen dette symbolet refererer til (meningen). A kan skrives som ‘A’ for å gjøre meningen klar.

 «A er en del av B» brukers i forbindelse som f.eks. at en arm er en del av menneske. «A er lik B» og «A er lik en del av B» skal tolkes slik at både A og B skal avgrenses på samme tidspunkt, da symbolene «A» eller «B» kan avgrense ulike ting på ulike tidspunkt slik at A er ulik B eller A er ulik del av B kan bli gjeldende. Et utsagn kan være del av mengden antatt riktige utsagn på et tidspunkt, men antatte gale utsagn på et annet tidspunkt. Eksempler på logisk deduktive (sikre) konklusjoner/implikasjoner/følger (streken kan alternativt skrives som pilen =>) kan leses ut fra mulighetene under:
 

A er lik C B er lik C ------------------ A er lik B A er ikke del av B	A er lik C B er del av C ------------------ A er ulik B A er ikke del av B
A er del av C B er lik C ------------- A er ulik B A er del av B	A er del av C B er del av C ------------- Konklusjon umulig
A er lik B  B er lik C ------------------ A er lik C A er ikke del av C	A er lik B B er del av C ------------- A er ulik C A er del av C
A er del av B  B er lik C ------------- A er ulik C A er del av C	A er del av B B er del av C ------------- A er ulik C A er del av C

Det er utallige andre formler for logiske slutninger. F.eks. har en:

Hvis A så B (A => B)
Ikke B (!B)
--------------------
Ikke A (!A)

Dette kan også skrives slik:  (A => B) => (!B => !A). Formelen viser f.eks. at hvis følgende til en mulig hendelse ikke har skjedd, så har ikke hendelsen skjedd enda. Her må en merke seg at !A betyr ikke her "alt som ikke er A", fordi ordet "ikke" avgrenser ingenting. Om en sier det ikke er suppe i tallerkenen sier en ikke at resten av verden er der.

Det er meget viktig å merke seg formler som er logisk feilaktige, men som ofte fremsettes som korrekte: (!A => !B) => (A => B) er eksempel på en slik. Dette betyr at hvis en hendelse bare skjer når en annen hendelse skjer, så er den ene årsaken til den andre, noe som er direkte feil fordi det er mange andre ting som kan være årsaken. F.eks. det faktum at ingen kriger på jorda ville skjedd om jorda ikke fantes, betyr ikke at jorda er årsaken til alle kriger.

Hva er så beviset for at A er lik A? De fleste tenkere fra Aristoteles til vår tid har hevdet at dette er en selvinnlysende sannhet som ikke kan bevises, men som alle bevis og slutninger bygger på. Å hevde at A er ulik A, er å avgrense A fra seg selv uansett hva A er. Dermed er ikke A noe som helst, og av ingenting kan en ikke trekke noen slutninger. Det er fullstendig meningsløst å snakke uten å snakke om noe. Å påstå at noe meningsløst har noen mening (f.eks. at det eksisterer) er å benekte at det meningsløse er meningsløst, hvilket strider mot prinsippet om at A er lik A. Før en undersøker om noe er logisk må en altså undersøke om det er meningsfullt. Setningen «dette utsagnet er usant» er eksempel på noe som er meningsløst. Uendelig direkte eller indirekte selvreferanse til utsagn er meningsløst i alle sammenhenger, fordi en kommer aldri fram til noen mening. At noe blir rett hvis en antar det er galt, og omvendt betyr at det er meningsløs selvreferanse.

En krokodille hadde tatt barnet til en mor, og sa at hun skulle få det tilbake om hun fortalte en ubestridelig sannhet. Da sa hun; «Jeg får ikke barnet tilbake». Tilsynelatende kunne det virke som at hvis krokodillen ikke ga tilbake barnet hadde hun rett og hun skulle få tilbake barnet. Derimot hvis krokodillen ga barnet tilbake tok hun feil og skulle ikke få barnet tilbake. Dessverre for moren viste det seg at krokodillen var klokere enn henne, og barnet ble spist opp uten at avtalen ble brutt. Hvorfor? Setningen refererer underforstått til situasjonen hun er i der krokodillen har tatt barnet, og derfor altså refererer til krokodillen som igjen refererer tilbake til setnin-gen som skal avgjøres som sann eller usann. M.a.o setningen refererer indirekte til seg selv i det uendelige, og er ikke sann eller usann, men meningsløs! Og forutsetningen for at barnet skulle leveres tilbake var at et sant utsagn ble lagt fram.

A er lik A medfører at A er lik A og bare A. Å si at A er lik A og B der A er ulik B er det samme som å si at A og B er noe annet enn bare A (ulikt A). Dette betyr at A er ulik A som strider mot grunnprinsippet om at A er lik A.

Som Aristoteles har skrevet er en person som mener at selvmotsigelser er gyldige intet annet enn en plante uten fornuft og tenkeevne, og kan betraktes som en maskin som en ikke kan diskutere med.

En statistisk undersøkelse av 303 menn og 101 kvinner i datamiljø i alderen fra over 16 - ca. 30 foretatt av Radikal.net basert på spørsmålene hvor en skulle vurdere % enighet (0-100) for to påstander som i prinsippet er identiske men bare formulert på to ulike måter:

• Selvmotsigelsen kan være gyldige i teori og/eller praksis.
• En ting (f.eks. hva som er etisk rett ) er ikke alltid det en ting er, f.eks. blant annet fordi selv om det er etisk galt å stjele, så kan det i noen situasjoner allikevel være etisk rett å stjele om det kan redde manges liv.

Tabellen her viser at det er praktisk talt ingen forskjeller mellom kvinner og menn (ulikheter kan skyldes for få kvinner) når det gjelder deduktive slutninger der det ikke kommer i konflikt med spesifikke kulturelle påvirkninger på følelsene. Det er i denne undersøkelsen bare ca. 2% som mener at A er lik A, og siden dette har ingenting med datamiljøets meninger å gjøre, kan en med stor sannsynlighet si at disse tall er grovt representative for hele kulturen. Verdens vanligste logiske feil som alle gjør mer eller mindre er altså å blande sammen følelser og det som ikke er følelser. Det medfører at en lar seg styre av følelser og ikke fornuften (å være objektiv betyr at en ikke gjør denne feilen). Hvis en får en positiv følelse av å tro at en ting er noe annet enn det den er, så tror en det (ønsketenkning). Et mulig resultat av denne feil er at en tror følelsene sine eksisterer utenfor en selv som del av de ting en sanser, slik at disse blir hva en «føler de er». Dermed mener en f.eks. at prinsippet om at A er lik A bare er en følelsesytring. Den viktigste metoden for tenke logisk er å avgrense følelser fra det som ikke er følelser. Først når følelser kommer i konflikt med fornuften avsløres denne evnen. For å forstå hvor viktig det er å tenke logisk må en lære hva ulike typer kroppslig smerte er (også det som tar lang tid å glemme) for å unngå å påføre seg selv eller andre ulykke.

Følelsenes makt over fornuften
Psykose (og massepsykose) er med vilje å forkaste det faktum at en ting er det en ting er (A er lik A), dvs. forkaste fakta med vilje - og isteden hevde at ting er hva en «føler de er». Det er bare følelsene som her setter grensen for hvor mye en skal forkaste det logiske, og derfor kan alle som ikke har forstått at en aldri skal gjøre dette, bli manipulert sakte men sikkert over lengre tid til å mene nesten hva som helst. Massepsykosene som omtales i politisk filosofi er et godt bevis på at det er nettopp dette som skjer i praksis. En psykose er som et dødelig virus. Den sprer seg og river med seg flere og flere meninger over tid. Til slutt blir det umulig å vende tilbake til fornuften igjen, fordi følelsene har tatt kontrollen fullstendig.

Psykologien har vanligvis så tåkete nominalistiske definisjoner på slike ord at «psykose» her i praksis brukes som «sterkt avvikende meninger eller adferd fra det normale». Formelt heter det f.eks. «sinnssykdom eller psykisk lidelse med tap av realitetsvurderinger og evt. hallusinasjoner». På den måten kan en stemple alle som har egne meninger som «sinnssyke», fordi dette ordet er så tåkete at ingen skjønner hva det betyr. Slikt tøv som dette gjør at ordet «massepsykose» blir meningsløst, fordi dette er garantert ingen sykdom eller lidelse (heller ikke ifølge psykologien), og det er faktisk det normale. Når den som kan tenke selv våger å definere psykose på en måte som lar seg integrere med slik ordet faktisk brukes av de fleste i forbindelse med massepsykoser, protesterer de «faglærte» på at en «stjeler» fagtermer fra disse. Saken er at disse «faglærte» selv har så upresise og avvikende definisjoner fra slik ordet vanligvis brukes, at det er mer egnet til å ødelegge språket for å skjule de viktigste begrepene i samfunnet som er essensielle for å forstå virkeligheten, enn å forklare noe faglig.

I akademiske miljøer har en stygg tendens til å utvikle massepsykotiske oppfatninger. Særlig fag der det er lite kritikk eller kritikken druknes av irrasjonell kritikk er utsatt. Matematikken er så presis at matematikere praktisk talt aldri får noe kritikk mot seg. I legevitenskapen finner en enda verre tilstander, der det finnes en god del kritikk, men så mange kvakksalvere blant det alternative, at medisinens posisjon får en enorm autorativ posisjon der alle argumenter imot totalt blir ignorerte. Matematikere og leger har dermed lettest for å utvikle et fanatisk psykotisk forhold til sin lære - og en finner derfor også svært få mennesker innen disse grener som er i nærheten å tenke logisk. Dette er i skarp kontrast til myten om at matematikere er dyktige til å tenke logisk. De kan bare tall - men med en gang noen påpeker feil, mangler eller uklarheter i matematikken ignorerer de dette fordi deres fag gir ingen urfordring å takle sine følelser i forhold til fornuften.

Professor Ragnar Fjelland skriver i sin bok om vitenskapsteori:
”Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse fakta skal tolkes, hvilke konklusjoner en kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller i det minste innenfor en vitenskapelig skole. Vi kan gå enda et skritt lenger og si at paradigmet representerer en måte å tenke og se verden på. En kan også si at paradigmet danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt blir det ikke stilt spørsmål ved rammene for denne typen vitenskapelig virksomhet. Paradimet for en vitenskap er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, nøyaktig på samme måte som barn lærer normer og regler. De danner rammen om det sosiale liv i samfunnet, og det sosiale liv foregår normalt innenfor rammen av normer og regler. Å stille spørsmålstegn ved et vitenskapelig paradigme vil da også normalt bli oppfattet på samme måte som når et samfunnsmedlem stiller spørsmålstegn ved normer og regler i samfunnet. En person som f.eks. i et demokratisk samfunn stiller spørsmålstegn ved demokratiet berettigelse, vil normalt ikke bli møtt med motargumenter. Vedkommende vil snarere bli støtt ut av fellesskapet.”

En psykotisk avviser ikke det logiske hele tiden i likhet med at en tyv ikke må rane alle banker for å være tyv. Poenget er at den psykotiske forkaster sannheter når det passer denne. Er det en kake på et bord og en ønsker at det skulle være en bok, hevder en at det er en bok, og er det en bok der så hevder en kanskje at det er en kake. De mest psykotiske prøver endog å spise boken. Dette er den rake motsetningen til logisk tenkning, der det grunnleggende prinsipp er at en ting er det en ting er. Når en på denne måten forkaster at A er lik A kan en ikke korrigere sine feil, og en vil lett miste kontakten med de virkelige forhold. Dermed konstruerer en ofte sin egen psykotiske «virkelighet». Den psykotiske uttrykker bare følelsene sine, og har liten innsikt i hva det er han/hun sier.

Følelsenes makt og redsel
Angst er overdrevet redsel for noe, uten at en vet hvorfor en er redd for dette. Dette er en direkte følge av at en feilaktig identifiserer en ting delvis som om det var følelser og ikke som hva tingen faktisk er. I reklame og politisk propagandateknikk bygger en ofte på følelser som kobles til ønskete ting slik at disse blir feilaktig identifisert som noe annet enn det de er. Hvis en er redd for en person med langt hår, og feilaktig blander identiteten til personen (hva denne er) sammen med redselsfølelsen, kan «langt hår» få sin del av følelsen. Følelsen vil dermed lett hoppe over på andre personer med langt hår, men ellers fullstendig ulike egenskaper. Siden en identifiserer ut fra følelser og ikke faktiske egenskaper, vil en også bli redd for de andre personene. Greier en å avgrense følelser fra ting som ikke er følelser vil en programmere bevisstheten sin korrekt, og utskriften fra bevisstheten blir dermed følelser som ikke flyter fra noe til noe annet hvor de ikke hører hjemme.

Det er her viktig å forstå forskjellen på frykt og angst (denne forskjellen er det praktisk talt ingen som kjenner til - begge deler kalles for angst). Det er f.eks. ingen ting som heter dødsangst, men dødsfrykt. Frykt kan alltid begrunnes ut fra redsel for å bli skadet av noe som faktisk kan skade en selv om sannsynligheten er forsvinnende liten. Merk at det å bli skadet her inkluderer både fysisk og psykisk skade. Kroppen til mennesket har instinkter som kan utløse redsel automatisk når en møter situasjoner som kan ha betydning for overlevelse. Dette gjelder f.eks. redsel for edderkopper. Selv om sistnevnte i de fleste tilfeller ikke kan skade kroppen fysisk, er kroppen programmert til å reagere med ubehag på dette. Å spise en teskje salt er heller ikke fysisk skadelig, men det er ubehagelig. En kan dog påvirke disse instinkter slik at en ikke blir redd for f.eks. edderkopper eller slanger. Redsel for dette er ikke angst, fordi en vet hvorfor en er redd for disse krypende - de er fysisk sett ubehagelige og det ligger programmert i ens kroppslige natur at en skal reagere slik. Hadde en derimot vært redd for noe som ikke er fysisk ubehagelig, som f.eks. gummistøvler, en hatt, store åpne plasser osv, er det angst.

Både angst og frykt er redsel, men de er i tillegg overdrevet fordi en har fokusert for mye på det som en er redd for av en eller annen grunn som kan f.eks. skyldes matallergier eller ubalanse i vitaminer og mineraler (ref: Dr. David L. Watts: Trace elements and other essential nutrients, Clinical applications of tissue mineral analysis, 1995). I dette tilfellet har en fokusert for mye, men ikke tenkt mye nok over det en er redd for en kortere periode, slik at det bare blir kjedelig uten følelser. Dette betyr at når en først blir konfrontert med en uønsket følelse kan den virke skremmende, men en kan venne seg til den om en ikke prøver å flykte unna den. Tenker en lenge nok over følelsen mister den ofte sin effekt, på lik linje med hvis en ser mye vold på TV så blir det til slutt en vanesak, uten at det gir noen skremmende følelsesmessig reaksjon.

Angst er overdrevet indirekte redsel som skyldes tar utgangspunkt i at en tenker feil (å finne de objekter som er identifisert feil kan hjelpe), mens frykt overdrevet direkte redsel som ikke skyldes dette. For å unngå å utvikle slike problemer er det viktig at en har noe positivt å tenke på som arbeide, utdannelse og sosialt nettverk. Fra naturens side fungerer kroppen slik at den lett utvikler lidelser i fravær av fysisk kontakt med andre mennesker.

Følelsenes makt over hukommelsen
Når en oppfatter alt rundt seg som følelser oppleves virkeligheten som flytende og ubestemmelig. Hvis en har identifisert de fleste ting som følelser, og kommer i en situasjon hvor følelsene endres i stor grad f.eks. pga. store kulturelle forandringer eller mer typisk kjemiske ubalanser som også lett medfører hallusinasjoner, vil en ikke være i stand til å identifisere tingene rundt seg lenger, fordi de følelser en har brukt til dette ikke lar seg fremkalle. Resultatet er alvorlig svikt av hukommelsen. Hvis følelsene er ustabile og endrer seg fra situasjon til situasjon blir det tilhørende ustabilitet i å gjenkalle deler av hukommelsen. Slik ustabilitet gir lett inntrykk av skiftende personligheter, selv om det bare er flere sider av en personlighet. Schizofreni defineres i denne filosofi som personlighet som endrer seg fordi ting identifiseres forskjellig med skiftende følelser. Den schizofrene er veldig følelsesstyrt og er derfor i tillegg ekstremt psykotisk. Dette fører igjen meget lett til lidelser som angst. Schizofreni er altså ikke en psykose, men resultatet av psykoser.